Hva barn forteller!

  • 20.03.2017 kl. 18:17

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal begynne i dette innlegget. Det er kanskje et innlegg som mange synes er rart, og som enda flere velger å ikke lese, men som mange burde lese. Spesielt deg som har barn, har tenkt å få barn eller har barnebarn.. For noen kan det kanskje virke veldig rart, noen tenker at det bare er fantasien som løper løpsk, mens for andre er det helt normalt, og det er helt greit.. 

Jeg viser til overskriften. "Hva barn forteller". I denne sammenhengen viser jeg til noe som barn forteller som vi kanskje ikke tar helt på alvor..

 

"Mamma, da jeg var voksen så likte ikke jeg sånn mat.... Mamma, da jeg var voksen før så døde jeg og så kom jeg til himmelen, så ble jeg meg".

 

Hva er dette for noe tull tenker du kanskje? Noen kjenner det kanskje igjen også?? Da lurer jeg litt på hvordan du tok det i mot?? For det virker veldig rart, det kan være ubehagelig og det kan virke som fantasi. Men, og det er et stort MEN!!! Det er så viktig at vi tar det på alvor, barna våre har kanskje minner om noe som har skjedd tidligere, og disse minnene skal vi hjelpe dem å snakke om, ikke hjelpe dem med å stenge det inne. Vi vet noe om at barn er mer åpne for det vi ikke kan se, det kan være alt fra gjenferd, til minner fra et tidligere liv. Dette er noe som for meg er ganske enkelt å forholde meg til, nettopp fordi jeg tror på det selv, men det er det ikke alle som gjør og det er også helt greit, men det betyr ikke at barna våre ikke skal få gjøre det.. 

For det er sånn at dersom barna forteller noe de husker, eller noe de ser, så er det noe som for dem er virkeligheten, det er noe som de har behov for å snakke om og bearbeide. Ved å la barna våre snakke om dette, ved å vise forståelse så gjør vi det mindre farlig. Dette er utrolig viktig for barna, dersom de blir redde for det de ser eller minnene sine, så føler de seg alene, de slutter å snakke om det, og stenger det inne. Det betyr derimot ikke at det blir borte, de blir bare tvunget til å bære på alt selv. 

Jeg sier ikke at man skal lyve for barna sine dersom man ikke tror på det selv, jeg mener bare at man skal lytte, man skal være der, og dersom man får spørsmål om man husker noe selv, eller har sett noe selv, men ikke tror på dette, så kan man si det, men man må også få frem at vi alle er forskjellige, og at det er helt ok at barnet tror på det selv om mamma eller pappa ikke gjør det. Man må vise at alle har rett på sin egen virkelighet og at det ikke gjør deg rar dersom man tror på noe annet enn de andre. 


Bilde fra pinterest
 

Jeg vet ikke hva dere tenker om dette, jeg vet ikke om dere har noen erfaring med dette selv, eller om dere har tenkt noe på det i det heletatt, men det jeg håper er at jeg med dette innlegget har fått dere til å tenke over det, og kanskje dere er litt mer klare for å svare på spørsmålene som kanskje en gang kommer.. Fordi det er så viktig for barna våre at de blir tatt på alvor, at de ikke blir skremt av det som for dem er virkeligheten, og at de ikke føler seg dumme. Det er viktig at mamma og pappa er der og lytter selv om alle andre kanskje ikke gjør det.. Det er vår jobb som foreldre... 

 

#mamma #tanker #barn #familie #livet #virkelighet 

5 Kommentarer

liveterherlig93

20.03.2017 kl. 18:34
<3

Victoria Larsen

20.03.2017 kl. 19:49
Så sant! <3

Mawasti

20.03.2017 kl. 20:14
Så fantastisk å lese, fordi du har så rett. Jeg har heldigvis enda ikke opplevd noe slikt, jenta mi er jo bare ett og ett halvt år. Men min mormor derimot.

Hun opplevde nettopp dette da min onkel var liten, han fortalte så mye om hans tidligere liv. Henne hjalp han og bearbeide dette og etter hvert glemte han helt alt sammen når han ble eldre. Hun syntes det var skummelt der og da. Men hun hadde selv opplevd under en fødsel hvor hun mistet barnet og hun selv holdt på å dø, at hun selv svede i taket å så ned på legene jobbe for å få henne i livet igjen.

Hadde det ikke vært for den opplevelsen som hun sa, så er hun redd hva hun kunne funnet på.

Ett veldig spennende tema og noe vi alle burde vite mer om, for å kunne hjelpe våre barn, slik at de selv ikke står i fare for å føle seg små og lite trudd på.

Tusen takk for ett knakende godt innlegg <3

Kaja Jeanette

20.03.2017 kl. 20:29
Mawasti: Det er så godt å høre at det er noen som kan forstå, for det er det nok ikke alle som gjør.. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese det jeg har skrevet og for den fine kommentaren <3

Irene

20.03.2017 kl. 21:45
Liker innlegget veldig godt :)

Det er nok mange som ikke tenker over dette :)

Skriv en ny kommentar

Kaja Jeanette

Hei, mitt navn er Kaja Jeanette, jeg er 27 år, gift og har ei bonusdatter som er født i 2008, ei datter som er født i 2013 og en sønn som er født i 2015. Her kan du lese om meg, min rolle som mamma og litt om min vei for å finne svar på hvem JEG egentlig er..

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits